Treenigheten – Gud som Fader, Sønn og Den hellige ånd

Treenigheten er det kristne svaret på et spørsmål som oppsto tidlig: Hvordan kan kristne tro på én Gud, samtidig som de tilber Jesus og taler om Guds Ånd? Læren sier at Gud er ett vesen med én vilje, men viser seg i tre likeverdige personer – Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Kristne selv insisterer på at dette er monoteisme, ikke tro på tre guder.

Hva sier treenighetslæren egentlig?

Et vesen, tre personer – det er kjernen. Faderen er ikke Sønnen, Sønnen er ikke Ånden, og Ånden er ikke Faderen. Likevel er hver av dem fullt ut Gud, og det finnes bare én Gud. En misforståelse kirkene selv avviser, er at treenigheten betyr tre separate guder (såkalt triteisme).

Ut fra den athanasiske trosbekjennelsen er de tre personene ikke likestilte i opprinnelse: Faderen er den eneste som verken er født eller utgår fra de andre. Sønnen er født av Faderen, og Ånden utgår fra Faderen. Denne trosbekjennelsen regnes som den mest fullstendige definisjonen av treenigheten – den ble trolig ikke skrevet av Athanasius selv, men antas avfattet i Sør-Frankrike på 400-tallet.

Står treenigheten i Bibelen?

Nei, ikke ordrett. Ordet «treenighet» forekommer ikke i Bibelen, og Bibelen inneholder ingen lære om det innbyrdes forholdet mellom de tre personene i guddommen. Derimot stilles Faderen, Sønnen og Ånden sammen i treenige formler, som i dåpsbefalingen i Matt 28,19 («døper dem i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn») og velsignelsen i 2 Kor 13,13.

Johannesevangeliet inneholder flere tekster som kristne tolker som uttrykk for Kristi enhet med Faderen, blant annet «jeg og Faderen er ett» (Joh 10,30). Selve formuleringen av læren – med begreper og presisjoner – er likevel utviklet av kirken på 300- og 400-tallet. Dette er et omstridt punkt: trinitariske kirker peker på bibelversene, mens antitrinitariske grupper hevder Bibelen ikke støtter læren. Les mer om skriftene i artikkelen om Bibelen.

Hva ble bestemt i Nikea i 325?

Spørsmålet om Jesu guddom ble diskutert inngående i den tidlige kirken over flere hundre år. Kirkemøtet i Nikea i år 325 fastslo at Kristus var av samme vesen som Faderen, og samtidig en selvstendig person. Keiser Konstantin kalte sammen og ledet møtet. Ifølge enkelte kilder foreslo han selv nøkkelformelen «av samme vesen som Faderen», men dette stammer fra en konfesjonell kilde, og hvor stor rolle keiseren faktisk spilte, er omdiskutert.

Det er en utbredt misforståelse at treenighetslæren ble fastslått fullt ut i Nikea. Møtet i 325 sa ingenting om Den hellige ånd som tredje person i en treenig guddom. Først på kirkemøtet i Konstantinopel i 381 ble samme formulering brukt om Ånden – og dermed var treenighetslæren i hovedsak ferdig. Resultatet finner vi i den nikensk-konstantinopelianske trosbekjennelsen, som i praksis er skrevet som en definisjon av treenigheten.

• 1. århundre: Jesus og de første kristne; tekster som senere inngår i Det nye testamente
• 100- og 200-tallet: Diskusjon om Kristi vesen i den tidlige kirken
• 325: Kirkemøtet i Nikea – Kristus er av samme vesen som Faderen
• 381: Kirkemøtet i Konstantinopel – Den hellige ånd sidestilles
• 400-tallet: Den athanasianske trosbekjennelsen (trolig Sør-Frankrike)
• 1054: Det store skisma mellom øst og vest, der Filioque-spørsmålet var med i bildet

Hva er Filioque – og hvorfor kranglet øst og vest om det?

I vestlig tradisjon sies Den hellige ånd å utgå «fra Faderen og Sønnen» – det latinske ordet for «og Sønnen» er Filioque. Østlig tradisjon, altså den ortodokse kirken, holder på at Ånden utgår bare fra Faderen. Uenigheten regnes med som en av flere faktorer bak bruddet mellom den katolske og ortodokse kirken i 1054, selv om hvor stor rolle Filioque faktisk spilte, er omstridt. I dag regnes forskjellen som lit: protestantiske kirker bruker normalt den vestlige definisjonen, og de store kirkene finner ikke feil i hverandres treenighetslære.

Hvorfor kritiserer jødedom og islam treenigheten?

Både jødedom og islam er strengt monoteistiske. Mange jøder og muslimer ser derfor treenighetslæren som en form for polyteisme – som om kristne faktisk tilber tre guder. Kristne selv avviser dette og hevder at læren er forenlig med troen på én Gud: én natur, én vilje, tre personer. Dette er en sentral teologisk uenighet som fortsatt står mellom religionene.

I islam regnes det som en av de største syndene å tillegge Gud partnere eller medguder. Les mer om det muslimske gudsbegrepet i artikkelen om islams fem søyler, og om det jødiske i artikkelen om Gud i jødedommen.

Hvilke trossamfunn avviser treenigheten?

Ikke alle som kaller seg kristne tror på treenigheten. Flere kirker og trossamfunn har en ikke-trinitarisk forståelse av Gud (antitrinitarisme). De fleste av disse mener at Jesus er Guds sønn eller en del av skapelsen, men ikke Gud selv.

• Jehovas vitner – regner Jesus som Guds skapte sønn, ikke som Gud
• Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige – har en annen forståelse av guddommen enn den nikenske
• Unitarer og Enhetskirken – tror på én udelelig Gud
• Kristadelfianerne og Christian Science – ikke-trinitariske tolkninger
• Iglesia ni Cristo – grunnlagt på Filippinene, avviser treenigheten

Den tidlige kirken avviste på sin side alle løsninger som gjorde Kristus til noe mindre enn Gud, men også forsøk på å identifisere ham fullt ut med Faderen. Begge ytterpunkter ble regnet som vranglære.

Hvordan brukes treenigheten i Norge?

Den norske kirke bekjenner seg til den nikensk-konstantinopelianske trosbekjennelsen, og dermed til treenighetslæren. Ved dåp døpes barnet «i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn», etter Matt 28,19, og trosbekjennelsen med sin tredelte oppbygning brukes i gudstjenesten. I kirkeåret feires Treenighetssøndag etter pinse, som en markering av den treenige Guden. Også Den katolske kirke og frikirkene i Norge, som pinsebevegelsen, bekjenner treenighetslæren. I skolen møter elever læren i KRLE-faget, gjerne i sammenheng med spørsmålet om hvem Jesus var.