Pinsebevegelsen – tungetale, voksendåp og frimenigheter

Pinsebevegelsen er en protestantisk vekkelsesbevegelse som legger vekt på Den hellige ånds kraft og nådegaver. Ordet kommer av pinse, navnet på den kristne høytiden. I kristen tro minnes pinse at Den hellige ånd falt over disiplene i Jerusalem, ifølge Apostlenes gjerninger kapittel 2. En utbredt tolkning i pinsebevegelsen er at den samme åndskraften virker i dag, blant annet gjennom tungetale og helbredelse.

Bevegelsen oppsto i USA på starten av 1900-tallet og spredte seg raskt over verden. I dag er den den eldste og største retningen innen karismatisk kristendom, med mange tilhengere i Amerika, Afrika og Asia. I Norge utgjør pinsemenighetene en betydelig del av tros- og livssynssamfunnene utenfor Den norske kirke.

Hvordan oppsto pinsebevegelsen?

Pinsebevegelsen vokste fram som en utbryterbevegelse fra metodistkirken, med røtter i den amerikanske hellighetsbevegelsen. Forkynneren Charles Fox Parham la på begynnelsen av 1900-tallet grunnlaget for bevegelsens vekt på tungetale, men det store gjennombruddet kom i Los Angeles.

Fra 14. april 1906 til 1909 hadde vekkelsen sitt sentrum i en tidligere stall i 312 Azusa Street, ledet av den svarte predikanten William Seymour (1870–1922). Seymour var elev ved en bibelskole i Houston grunnlagt av Parham. Azusa Street-vekkelsen samlet mennesker på tvers av rase og klasse, noe som var uvanlig i datidens USA, og tilhengere reiste ut og spredte budskapet til store deler av verden.

Hvordan kom pinsebevegelsen til Norge?

Metodistpastoren Thomas Ball Barratt (1862–1940) brakte pinsevekkelsen til Norge – og dermed til Norden og Nord-Europa. Etter brevkontakt med Azusa Street-vekkelsen opplevde Barratt det han kalte «dåpen i Den hellige ånd og ild med tungetale» 15. november 1906 i New York.

I romjulen 1906 holdt Barratt vekkelsesmøter i Turnhallen i St. Olavsgate i Kristiania, og 23. desember 1906 fortalte han første gang offentlig om sin åndsdåp. Den første pinsemenigheten i Europa ble stiftet i Skien i 1908, hovedsakelig av tidligere baptister. Barratt brøt med Metodistkirken i 1907, fordi kirken ikke kunne følge ham i synet på tungetalens betydning, og i 1916 ble den første pinsemenigheten i Kristiania etablert – den som senere fikk navnet Filadelfia. Under hans ledelse vokste Filadelfia til den største menigheten i den norske pinsebevegelsen, og Barratt forble en sentral leder i bevegelsen til sin død i 1940.

Hva tror pinsevenner?

Pinsebevegelsen fastholder store deler av tradisjonell kristen teologi: treenighetslæren, læren om Kristi død som soning for synder, oppstandelsen og Bibelen som troskilde. I så måte er pinsevenner kristne på linje med andre protestanter – det som skiller dem ut, er vektleggingen av Den hellige ånds nådegaver her og nå.

Nattverden avviker fra luthersk og katolsk forståelse: pinsevenner ser den kun som et minnemåltid, uten realpresens – altså uten at Kristus regnes som reelt til stede i brødet og vinen.

Tungetale og åndsdåp

To begreper står sentralt i pinsebevegelsens lære:

• Åndsdåp er en separat erfaring av å bli fylt av Den hellige ånd, regnet som et høyere nivå enn vanlig (voksen)dåp. Den beskrives ofte som noe som skjer etter at man er blitt troende.
• Tungetale er bønn eller tale på et språk den talende vanligvis ikke forstår. Tungetale regnes som det viktigste beviset på at man har mottatt åndsdåpen.

Tungetale forstås som regel som et personlig bønnespråk mellom menneskets ånd og Gud, brukt til å styrke eget trosliv – ikke primært som tale i forståelige fremmedspråk, slik disiplene ifølge Apostlenes gjerninger kapittel 2 talte på pinsedagen. Paulus omtaler tungetale som en nådegave i 1 Korinterbrev 14,1–4. I gudstjenester er tungetale og andre spontane innslag, som vitnesbyrd, vanligere enn i gudstjenesten i Den norske kirke.

Hvorfor døper ikke pinsevenner barn?

Pinsebevegelsen avviser barnedåp og praktiserer i stedet voksendåp (troendes dåp): full neddykkelse i vann av personer som selv bekjenner kristen tro. Dåpen forstås som en «samvittighetspakt» mellom den døpte og Gud – noe som forutsetter et personlig valg.

Små barn får i stedet barnevelsignelse, som eksplisitt ikke regnes som en dåp. Dåp skjer når den enkelte selv ønsker det, ofte i alderen 11–15 år. Dette skiller pinsebevegelsen fra både Den norske kirke og Den katolske kirken, der barnedåp er normen. Forskjellen fra baptistene er mindre – også baptister praktiserer troendes dåp – men pinsebevegelsen legger i tillegg vekt på åndsdåp og tungetale, noe baptistene tradisjonelt ikke har hatt som krav.

Hvordan er pinsebevegelsen organisert i Norge?

Pinsebevegelsen er kongregasjonalistisk: den viktigste enheten er den enkelte selvstendige menigheten, og det finnes ingen sentral ledelse med myndighet over menighetene. Fellesskapet Pinsebevegelsen i Norge har et lederråd, en leder og en daglig leder, men disse kan bare gi henstillinger og råd – ikke pålegge menighetene noe.

Man kan bare være medlem i én pinsemenighet, og medlemskap krever vanligvis tilkjennegivelse av kristen tro og dåp. Menighetene ledes demokratisk av valgt ledelse, og de er registrerte som trossamfunn etter lov om trudomssamfunn og ytringsliv, som gir rett til offentlig tilskudd.

I dag teller fellesskapet rundt 350–400 selvstendige menigheter med til sammen rundt 50 000 medlemmer og tilhørige, ifølge SNL og NDLA. Tallene varierer mellom kilder, og mange pinsemenigheter står dessuten helt utenfor fellesskapet Pinsebevegelsen i Norge.

Hva er forskjellen på pinsebevegelsen og karismatikk?

Pinsebevegelsen er den eldste karismatiske retningen. Fra 1960-tallet spredte den karismatiske bevegelsen lignende praksis – tungetale, helbredelse og åndsdåp – inn i etablerte kirker som Den norske kirke og Den katolske kirken, uten at disse brøt ut og dannet egne menigheter. Begrepet «pinsekarismatisk» brukes ofte samlet om begge strømningene.

I Norge finnes det også en trosbevegelse med røtter i pinsekarismatisk tradisjon, men denne har en mer markant vekt på helbredelse, framgang og økonomisk velsignelse enn den klassiske pinsebevegelsen. Pinsebevegelsens viktigste internasjonale nettverk er Pentecostal World Fellowship, grunnlagt i 1947.

Hvordan er en pinsegudstjeneste?

Samlingene har friere og mer spontane innslag enn gudstjenester i Den norske kirke: vitnesbyrd der medlemmer forteller hva Gud har gjort i livet deres, fri bønn og lovsang, og iblant tungetale. Prekenen står likevel sentralt, og Bibelen leses som Guds ord – pinsebevegelsen regner Bibelen som ufeilbarlig troskilde.