Ortodoks kristendom – ikoner, liturgi og jul 7. januar 2027

Den ortodokse kirken er den nest største kristne kirken i verden; bare den katolske kirken er større. Ordet «ortodoks» kommer av gresk og betyr rettroende; kirken ser på seg selv som vokteren av den rette kristne læren fra oldkirken – ikke som en ny kirke som oppsto i 1054. Kjerneområdene er Russland, Ukraina, Romania, Serbia, Hellas, Bulgaria, Georgia og Moldova.

Hva skjedde i det store skisma i 1054?

I 1054 ble den kristne kirken delt i to: en vestlig del med paven i Roma og en østlig del med patriarken i Konstantinopel. Denne delingen kalles det store skisma. Den mest kjente enkelthendelsen fant sted 16. juli 1054, da kardinal Humbert de Silva Candida la en pavelig ekskommunikasjonsbulle på alteret i Hagia Sophia i Konstantinopel.

Skismaet var egentlig resultatet av en lang prosess med uenighet om lære, språk, kirkemakt og skikker – ikke én enkelt hendelse. Bullen ble formelt opphevet først i 1965, men delingen består fortsatt. Den ortodokse kirken ser seg selv som en direkte fortsettelse av den gamle, udelte oldkirken.

Hvem leder den ortodokse kirken?

Den ortodokse kirken har ingen pave og intet globalt overhode. I stedet er den organisert som en samling selvstendige kirker med egne hierarkier og ledere – patriarker, metropolitter eller erkebiskoper. Patriarken av Konstantinopel regnes som «først blant likemenn», men har ikke pavens myndighet.

De selvstendige kirkene kalles autokefale (selvstyrende) eller autonome. De autokefale kirkene kan selv ordinere sine øverste ledere, mens de autonome bare kan ordinere biskoper og står under en autokefal kirke. I 2022 fantes det 14 autokefale lokalkirker – antallet oppgis litt ulikt i kildene, blant annet fordi anerkjennelsen av den ukrainske ortodokse kirken etter 2022 er omstridt.

Fire av de autokefale kirkene er de oldkirkelige patriarkatene:

De mest kjente av de øvrige kirkene er den russisk-ortodokse kirken og den greske kirken. Merk at den ortodokse kirken (Østkirken) skal holdes adskilt fra de orientalsk-ortodokse kirkene, som den koptiske, armenske og etiopiske – de brøt allerede med resten av kirken på 400-tallet.

Hva er et ikon, og hvorfor er det hellig?

Ikoner er religiøse bilder av Jesus, Maria, bibelske skikkelser eller helgener. I ortodoks tradisjon oppfattes ikonene som «levende», og de skal males etter faste teknikker og regler som en del av en religiøs handling. Ikonmaler Ove Grant Svele har kalt det «å be i farver og linjer».

Ikoner males ofte på treplater med gullfarget bakgrunn. Gullfargen regnes som Guds farge og symbol på guddommelighet, makt og ære. Et ikon som skal tas i bruk religiøst, må innvies av en prest. Det skjer enten ved at ikonet oppbevares i alterrommet i 40 døgn, eller ved at det legges på alterbordet under en gudstjeneste mens presten leser bønner og stenker det med vievann.

Ortodokse tilber ikke ikonene – de ærer dem. Æren går til personen som er avbildet, ikke til selve treplaten. Ikonene står gjerne side om side med andre kristne symboler i kirkerommene, og hele ikonostasen – billedveggen foran alteret – skiller menigheten fra alterrommet.

Hva skjer i en ortodoks gudstjeneste?

Den ortodokse hovedgudstjenesten kalles den guddommelige liturgi. Den er lang, symbolsk og preget av sang, røkelse og bønner – presten står ofte med ryggen til menigheten og leder gudstjenesten mot alteret. Nattverden står helt sentralt, og troende mottar brød og vin som regnes som Kristi legeme og blod.

De viktigste kirkelige ritualene kalles «hellige mysterier» – ortodoksiens svar på sakramentene. Man regner med syv: dåp, myrrasalving, nattverd, skriftemål, ektevielse, ordinasjon og sykesalving. Myrrasalving er salving med innviet olje rett etter dåpen, og tilsvarer konfirmasjonen i vestkirken – men skjer altså umiddelbart etter dåpen, også for spedbarn.

I fastetiden feires det på hverdager, blant annet onsdager og fredager, «de forut innviede gavers liturgi», med nattverdselementer som ble innviet ved foregående gudstjeneste. Fasten før påsken er streng, og mange ortodokse avstår fra kjøtt og meieriprodukter i lange perioder.

Hvorfor feirer mange ortodokse jul 7. januar?

Størstedelen av de ortodokse kirkene følger den julianske kalenderen, innført av Julius Cæsar i år 46 f.Kr. Denne kalenderen ligger 13 dager bak den gregorianske kalenderen vi bruker i Norge. Ortodokse feirer derfor jul 25. desember etter sin egen kalender – som tilsvarer 7. januar hos oss. Julaften faller på 6. januar.

Det handler altså ikke om at ortodokse «feirer jul feil» eller på en annen dato – datoen er den samme, kalenderen er ulik. Fra år 2100 vil avstanden mellom kalenderne øke til 14 dager, og ortodoks jul havner da på 8. januar. Noen ortodokse kirker, blant annet i Hellas, bruker likevel en revidert («ny») juliansk kalender som i praksis følger samme datoer som den gregorianske, og feirer jul 25. desember sammen med resten av kristenheten.

Hvordan er ortodoks kristendom annerledes enn katolsk og protestantisk?

Troen på treenigheten og helgener er svært lik i ortodoks og katolsk kristendom. Det som er særegent med den ortodokse kirken, er ritualene, bruken av ikonene og den desentraliserte organiseringen. Mens reformasjonen delte vestkirken videre på 1500-tallet, sto Østkirken utenfor den utviklingen.

Finnes det ortodokse kirker i Norge?

Ja. Ifølge tall NDLA oppgir med henvisning til SSB, har medlemskapet i ortodokse trossamfunn i Norge økt fra 8500 medlemmer i 2010 til rundt 39 000 i 2025. Kildene oppgir tallene ulikt, blant annet på grunn av ulik registreringspraksis. Mange er uregistrerte, så de reelle tallene er trolig høyere. Veksten skyldes i stor grad innvandring fra Øst-Europa, og etter Russlands angrep på Ukraina i 2022 har mange ortodokse ukrainere bosatt seg i Norge.

Den første ortodokse menigheten i Norge i moderne tid var Hellige Nikolai menighet i Oslo, grunnlagt i 1931. Fra 2019 hører den under den serbisk-ortodokse kirken. De ortodokse i Norge fordeler seg på flere jurisdiksjoner:

• Russisk-ortodokse kirke: 14 menigheter, blant annet Hellige Olga i Oslo, Kristi åpenbaring i Bergen, Hellige Irina i Stavanger, Hellige Anna i Trondheim, samt menigheter i Tromsø, Kirkenes og på Svalbard.
• Det økumeniske patriarkatet (Konstantinopel): det gresk-ortodokse bispedømmet med sete i Stockholm, blant annet menigheten Evangelismos tis Theotokou i Oslo.
• Serbisk-ortodokse kirke: Hellige Nikolai menighet i Oslo.
• Bulgarsk-ortodokse kirke: menigheten St. Kiril og St. Metodij i Oslo, under et bispedømme med sete i Berlin.
• Rumensk-ortodokse kirke: menighet i Norge.

Ortodokse menigheter finnes altså i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim, Tromsø, Kirkenes og på Svalbard. Den sterke veksten de siste årene gjør ortodoksien til en av de raskt voksende religionene i landet. Se også oversikten over religion i Norge i tall.