Tora og Talmud – jødedommens hellige skrifter

Ordet Tora betyr «lære» på hebraisk, og brukes oftest om de fem Mosebøkene – de første fem bøkene i den jødiske bibelen. I utvidet betydning kan ordet også omfatte hele den jødiske bibelen, Tanakh, eller både den skriftlige og den muntlige tradisjonen. Denne siden forklarer hvordan Toraen, Tanakh, Misjna og Talmud henger sammen.

Hva er Toraen?

Toraen omfatter de fem Mosebøkene, som forteller om perioden fra verdens skapelse til Moses’ død på Nebofjellet. I den jødiske bibelen har bøkene navn etter sine innledende ord på hebraisk:

• Bereshit («I begynnelsen») – 1. Mosebok
• Shemot («Navnene») – 2. Mosebok
• Vayikra («Og han kalte») – 3. Mosebok
• Bamidbar («I ørkenen») – 4. Mosebok
• Devarim («Ordene») – 5. Mosebok

De fem bøkene kalles også Humash. Ifølge jødisk tradisjon ble Toraen gitt av Gud til Moses på Sinai-fjellet etter flukten fra Egypt. Moderne bibelforskning mener derimot at Mosebøkene i sin overleverte form ble til over lang tid og ble redigert på 500-tallet fvt. – et syn mange ortodokse jøder ikke deler, mens mer liberale retninger kan akseptere det.

Toraen inneholder ifølge jødisk tradisjon de 613 budene som jøder er forpliktet til å følge, deriblant de ti bud. Mosebøkenes lovtekster er grunnteksten for all videre utvikling og tolkning av den jødiske religiøse loven, halakha.

Hva er Tanakh – og hva inneholder de tre delene?

Tanakh er den jødiske betegnelsen på Den hebraiske bibelen. Ordet er et akronym dannet av forbokstavene til de tre delene: Toraen, Neviim (profetene) og Ketuvim (skriftene). Kristne kaller i hovedsak de samme tekstene Det gamle testamente, selv om rekkefølgen og canonen skiller seg noe fra Tanakh, men jødedommen bruker ikke Det nye testamentet – les mer om den kristne bibelen i vår gjennomgang av Bibelen.

Det er ulike oppfatninger innen jødedommen om i hvilken grad Neviim og Ketuvim er direkte gitt av Gud eller kun inspirert av ham. Flere moderne retninger godtar bibelvitenskapelige teorier om Mosebøkenes tilblivelse – forskjellene mellom retningene er forklart i vår oversikt over retningene i jødedommen.

Hva er den muntlige Toraen?

Jødedommen skiller mellom den skriftlige Toraen (Tora she-bi-khetav) – altså Mosebøkene – og den muntlige Toraen (Tora she-be-al-peh). Den muntlige Toraen er den tradisjonen med tolkninger, forklaringer og regler som ifølge ortodoks tradisjon ble gitt til Moses samtidig med den skriftlige Toraen, og som deretter ble overlevert muntlig gjennom generasjoner. Historisk-kritisk forskning støtter ikke denne tilbakedateringen, men regner den muntlige tradisjonen som en gradvis utvikling over århundrer.

Behovet for å skrive ned den muntlige tradisjonen vokste frem etter hvert, og etter at tempelet i Jerusalem ble ødelagt i år 70 evt. ble arbeidet for alvor aktuelt. Resultatet ble Misjna – og senere Talmud.

Misjna, Gemara og Talmud – hva er forskjellen?

Misjna er den første samlingen av den muntlige Toraen, og ble ferdig redigert i Galilea rundt år 200 evt. under rabbi Jehuda ha-Nasi. Misjna er skrevet på hebraisk og systematiserer den muntlige loven etter emne. Stoff som ikke fikk plass i Misjna, ble samlet i Tosefta («Tillegget»), som er større i omfang enn selve Misjna.

Etterpå fulgte flere hundre år med rabbinsk diskusjon og analyse av Misjna. Disse kommentarene og drøftingene kalles Gemara. Misjna og Gemara utgjør tilsammen Talmud.

Det finnes to Talmud-versjoner: Jerusalem-talmuden, fullført på 400-tallet evt., og den babylonske Talmud, ferdig redigert rundt år 500 evt. Den babylonske Talmud er den mest brukte og betydelig lengre enn den jerusalemske, og vant etter hvert frem som den dominerende normen for verdens jødedom.

Talmud regnes som en videreføring av Tanakh, og er i praksis på mange måter viktigere enn Tanakh for dagens jøder – det er i Talmud og dens kommentarer den jødiske loven videreutvikles. I tillegg finnes midrash, en sjanger av rabbinske tolkninger av Tanakh-tekstene, med kjente samlinger som Midrash rabba.

Hvorfor leses Toraen fra en rull i synagogen?

I synagogen er Toraen ikke en bok, men en håndskrevet rull på pergament. Torarullene oppbevares i et eget skap og regnes som synagogens og menighetens mest verdifulle gjenstander. Rullen bæres høytidelig frem i gudstjenesten, og et avsnitt fra torateksten leses fortløpende i løpet av ett år – noen steder i en treårssyklus. Lesingen fra Toraen er et sentralt ledd i gudstjenesten i synagogen, og toralesingen foregår også på sabbat, den jødiske hviledagen.

Bokutgaver av Toraen brukes bare til studier utenfor synagogen. Når en gutt eller jente fyller 13 respektive 12 år, markerer overgangen til religiøst myndighetsalder ofte ved å lese fra torarullen – les mer i vår artikkel om bar mitsva og bat mitsva.

Hvordan brukes skriftene i Norge?

De jødiske menighetene i Norge, med synagoger i Oslo (Det Mosaiske Trossamfund) og Trondheim (Det Mosaiske Trossamfund i Trondheim), bruker toraruller i gudstjenestene. Jødedommen er en liten minoritetsreligion i Norge, men med en historie som strekker seg tilbake til 1800-tallet – den er omtalt i vår artikkel om jødene i Norge.

For elever og studenter er jødiske skrifter et tema i KRLE-faget og i religionsvitenskapelige studier. NDLA, den nasjonale digitale læringsarenaen, har norsk undervisningsmateriell om jødiske skrifter som supplement til denne gjennomgangen.