Kristningen av Norge – fra Håkon den gode til Olav den hellige

Kristendommen ble ikke innført i Norge med ett slag eller én konge. Prosessen strakte seg antakelig over et par hundre år og skjedde gjennom handelskontakter, vikingtog og bevisst misjon – fra den angelsaksiske kirken mot Vestlandet og fra Tyskland og Danmark mot Viken. Tre konger regnes likevel som kristningens hovedaktører: Håkon den gode, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson.

Hvem var de tre misjonskongene?

Misjonskongene var kongene som aktivt arbeidet for å gjøre Norge kristent. De brukte ulike metoder, og resultatene varierte like mye.

Håkon var oppdratt kristen hos kong Adalstein i England og var Norges første kjente kristne konge. I motsetning til de to Olavene brukte han aldri sverdet i kristningsarbeidet. Ifølge Snorre ble han på Mære i Trøndelag presset av bøndene til å delta i et blot – et tydelig tegn på at den gamle religionen fortsatt hadde sterk forankring.

Hva ble vedtatt på Mostertinget i 1024?

Mostertinget var et tingmøte ved Moster kirke i Bømlo i Sunnhordland, holdt en gang i 1020-årene – muligens i 1024. Her utarbeidet kong Olav Haraldsson og hans engelske hirdbiskop Grimkjell, i samråd med bøndene, en kristenrett for hele riket. Retten ble deretter lovtatt på lagtingene, som Gulatinget og Frostatinget.

Kristenretten inneholdt trolig regler om kirkebygging og vedlikehold, dåp, ekteskap og begravelser. Den forbød hedensk gudsdyrkelse i enhver form, å sette ut uønskede barn for å dø, og ekteskap mellom slektninger så langt ut som seksmenninger. Brudd kunne straffes med bøter til biskopen eller landsforvisning. En viktig kilde til kristenretten var kirkens kanoniske rett, som gjorde deler av norsk rett mer lik retten ellers i Europa.

Mostertinget regnes som innføringen av kristendommen som riksreligion i Norge. Det norske mønsteret var altså rettsfesting gjennom tingvedtak – ikke bare erobring eller påtvunget tro. Under Olav den hellige ble kristendommen kongerikets eneste tillatte religion.

Hvorfor ble Olav Haraldsson helgen?

Olav Haraldsson falt i slaget ved Stiklestad i 1030, etter å ha vendt tilbake fra landflyktighet i Russland. Døden ga ham helgenry, og ifølge Store norske leksikon var det helgendyrkelsen av Olav som «skaffet kirken seier». Graven hans i Nidaros ble et av Nordens viktigste pilegrimsmål, og han ble Norges nasjonalhelgen – omtalt som Rex perpetuus Norvegiae, «Norges evige konge». Minnedagen hans, olsok 29. juli, feires fortsatt.

Stiklestad i 1030 var et vendepunkt, ikke et fullbyrdet religionsskifte. Kristningen av Norge var en lang prosess der 1030 fikk symbolsk betydning i ettertid.

Hvordan skjedde overgangen fra norrøn religion?

Overgangen var gradvis og varierte mellom landsdeler. Kristendommen var allerede forholdsvis utbredt i Viken og deler av Vestlandet før Olav Tryggvason ble konge i 995 – lenge før tvangskristningen tok til.

Arkeologien viser spor av skiftet. På Veøya i Romsdal er det funnet en kristen kirkegård fra 900-tallet og muligens den eldste kirken i Norge, som kan ha blitt bygget allerede på Håkons tid. Gravfunn viser nedgang i hedenske graver i enkelte områder, som Vestfold, på slutten av 900-tallet – trolig som følge av religionsskiftet.

For vanlige folk innebar kristenretten store endringer i hverdagen: Blot – de rituelle offerfestene til de norrøne gudene – ble forbudt, og dåp, ekteskap og begravelse på kirkegård ble påbudt.

Hvor gamle er stavkirkene?

Stavkirkene er trekirker i stavkonstruksjon, typiske for norsk middelalder. De er kristne kirkebygg – ikke hedenske gudetempler, som en vanlig misforståelse lyder. Men de bygger på norrøn bygningstradisjon og ornamentikk, og viser dermed overgangen mellom to kulturer på én gang. Urnesportalen på Urnes stavkirke bærer norrøn treskurd i en kristen kontekst.

Urnes stavkirke, bygd ca. 1130–1140, regnes som den eldste bevarte norske stavkirken. C-14-dateringer fra 1974 ga imidlertid aldre på deler av materialet som kan være eldre enn år 1000. Det er uklart hvor i kirken prøvene er tatt fra, og Urnes regnes likevel som bygd på 1100-tallet. Omkring 30 stavkirker er bevart i Norge i dag.

Kirken vokste også som institusjon. Faste bispeseter ble opprettet kort før år 1100 – i Nidaros, på Selja (senere flyttet til Bergen) og i Oslo, og en knapp mannsalder senere i Stavanger. I 1152/53 ble Nidaros erkebispesete, og kirken fikk en sentral plass i det norske middelaldersamfunnet.

Hva er myter – og hva vet vi?

• «Norge ble kristnet i ett slag i 1030» – feil. Kristningen var en prosess over et par hundre år; Stiklestad var et vendepunkt, ikke et fullbyrdet skifte.
• «Kristendommen kom først med Olav Tryggvason» – feil. Den var utbredt i Viken og på Vestlandet lenge før 995.
• «Håkon den gode kristnet Norge med makt» – feil. Håkon brukte aldri sverdet; tvangsdåp kom først med de to Olavene.
• «Sagaene forteller alt om tvangen» – sagaenes skildringer av tortur og drap kan være litterært overdrevet, og hendelsesforløpet er vanskelig å etablere med sikkerhet.

Vil du lese mer om den norrøne religionen, finner du en gjennomgang av norrøn religion før og nå på egne sider. Olav den helliges minnedag er behandlet i artikkelen om olsok, og kristendommens senere historie i Norge i oversikten over Den norske kirke. Temaet er også sentralt i skolefaget KRLE, og utviklingen frem til i dag følges i oversikten over religion i Norge i tall. Kristendommens grunnlag er forklart i artiklene om Jesus og trosbekjennelsen.