Norrøn religion – åsatro før og nå

Norrøn religion er samlenavnet på de førkristne religiøse tradisjonene i Norden, praktisert av germanske folk i vikingtiden og med røtter langt tilbake i tid. Religionen hadde ingen hellig bok, ingen felles ledelse og ingen fast organisasjon – kulten var knyttet til gården, slekten og høvdingen. Da kristendommen kom, begynte nordboene selv å kalle den gamle religionen for heidinn dómr, «hedendommen», i møte med kristinn dómr.

Hva er forskjellen på norrøn religion og norrøn mytologi?

Norrøn mytologi er fortellingene om guder, jotner og verdens undergang. Norrøn religion er den samlede religionsutøvelsen: ofringene, høytidene, gravskikkene og troen som mytene var en del av. Mytene er i dag det vi vet mest om, nettopp fordi de ble skrevet ned, mens hverdagsreligionen etterlot seg færre spor.

Hvilke guder dyrket nordboene – æser og vaner?

De norrøne gudene deles hovedsakelig i to grupper: æsene, som holder til i Åsgard, og vanene, som holder til i Vanaheim. Mytene forteller om en krig mellom de to gruppene som endte med fred og utveksling av gisler – men kildene er vanskelige å tolke, og forskere er ikke enige om hva krigen egentlig betyr.

Utover gudene sto jotnene – urgudene og kaosmaktene. Guder og jotner sto i opposisjon til hverandre, men var også i slekt og samhandling, og mye av mytene handler om forholdet mellom dem. Loke er et typisk eksempel: jotun av opphav, men fosterbror av Odin med fritt spillerom i Åsgard.

Hva er blot, og hvordan foregikk kulten?

Blot er norrønt for ofring til gudene, og var det sentrale ritualet i norrøn religion. Kildene tyder på at man ofret dyr, mat og drikke ved høytider gjennom året, på gården eller ved hellige steder i naturen.

Religionen var ikke en tro for den enkelte, men for gruppen – gårdsfellesskapet, slekten eller høvdingens følge. Det fantes ingen prester i moderne forstand, og ingen felles lære alle måtte følge. Noen kvinner, vølvene, hadde en særstilling som utøvere av seid.

Hvor kommer kunnskapen fra – og hvor pålitelige er Eddaene?

Vi kjenner den norrøne religionen hovedsakelig gjennom fire typer kilder: arkeologi, stedsnavn, etymologi og skriftlig materiale som sagalitteraturen og Eddaene. De viktigste tekstene er:

• Den eldre Edda – en anonym samling gude- og heltedikt, som åpner med verdensdiktet Voluspå, fulgt av dikt med Odin (blant annet Håvamål), Skirnesmål om Frøy og flere dikt om Tor.
• Den yngre Edda (Snorres Edda) – Snorre Sturlasons prosaverk fra omkring 1220, som systematisk presenterer mytologien.
• Sagalitteraturen – islendingsagaene, kongesagaene og skaldekvad.
• Gesta Danorum – Saxo Grammaticus’ dansk historieverk.

Hvordan forsvant norrøn religion i Norge?

Kristningen av Norge foregikk over et langt tidsrom, antakelig et par hundre år, gjennom handelsforbindelser, vikingtog og misjon – fra den angelsaksiske kirken mot Vestlandet og fra Tyskland og Danmark mot Viken. Prosessen var knyttet til kongemakten: rikssamlingen og kristningen gikk hånd i hånd.

De tre sentrale misjonskongene var Håkon Adalsteinsfostre, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson. Olav Haraldssons fall i slaget ved Stiklestad i 1030 ga ham helgenry, og som Olav den hellige ble han Norges evige konge og nasjonal helgen. Mot slutten av vikingtiden, omkring 1050, ble kristendommen innført som eneste tillatte religion ved lov, og hedendommen ble forbudt. Du kan lese mer om denne prosessen i artikkelen om kristningen av Norge.

Nøyaktig når den gamle religionen «døde ut», er omstridt. Kristningen var ujevnt geografisk, og enkelte skikker og trosforestillinger levde videre i folketroen lenge etter at religionen formelt var forbudt.

Hva er moderne åsatro?

Moderne åsatro er en nyreligiøs bevegelse som henter inspirasjon fra norrøn mytologi og forsøker å gjenopplive eller rekonstruere den førkristne religionen. Ordet betyr «troen på æsene», men omfatter hele spekteret av æser, åsynjer og andre skikkelser. Begrepet ble først tatt i bruk i nasjonalromantikken på 1800-tallet. Et alternativt navn er forn sed, «gammel skikk».

I motsetning til vikingtidens religion er dagens åsatro organisert i trossamfunn. Tilhengerne har ingen hellige bøker eller faste læresetninger, men bruker Den eldre Edda, Snorres Edda og sagalitteraturen som kilder. Felles praksis vektlegges mer enn dogmer: livet her og nå regnes som viktigere enn det etter døden, og begreper som ære, gjestmildhet og høviskhet står sentralt.

Hvordan praktiseres åsatro i Norge i dag?

Det sentrale ritualet er fortsatt blot – ofring til gudene – gjerne feiret ved solverv og jevndøgn. Stedet rituelt renses med ild, vann, lyd og sang, og deltakerne kan ofre drikke, mat eller gaver. På Island har åsatrosamfunnet reist et eget hov, et åsatro-tempel, i Reykjavik.

I Norge finnes to åsatru-trossamfunn som begge mottar statstilskudd:

• Åsatrufellesskapet Bifrost – godkjent som trossamfunn i 1996. Bifrost fungerer som en paraplyorganisasjon med lokale grupper.
• Foreningen Forn Sed – registrert som trossamfunn i 1999.

Et tidligere samfunn, Odins Ætlinger, var godkjent som trossamfunn en periode på 2000-tallet. Mange åsatroende står også utenfor organisasjonene. Medlemstallene er små sammenlignet med store trossamfunn – se oversikten over religion i Norge i tall.

Er åsatro det samme som vikingtidens religion?

Nei. Dagens åsatro er en moderne rekonstruksjon og nytolkning, og kan ikke sidestilles direkte med vikingtidens religion – man har rett og slett ikke full kjennskap til hvordan religionsutøvelsen faktisk artet seg. Internt i miljøet finnes det også en skillelinje mellom dem som vil rekonstruere historisk så nøyaktig som mulig, og dem som tolker tradisjonen fritt i en moderne sammenheng.

Er åsatro rasistisk?

De fleste tilhengere av moderne åsatro tar klar avstand fra diskriminering og rasisme. Men det finnes enkelte miljøer som praktiserer åsatro som en etnisk og nasjonalistisk religion.

Norrøn religion i skolen

I KRLE-faget på ungdomsskolen er norrøn religion et av hovedområdene, og vikingtidens religion behandles sammen med kristendommens gjennombrudd i Norge. Elevene møter typisk Edda-dikt, gudenavn og spørsmålet om hvordan kildene skal tolkes – den samme kildediskusjonen som preger forskningen. Se mer om faget i artikkelen om KRLE.