Hellige tekster i hinduismen – Vedaene, Upanishadene og Bhagavad Gita

En vanlig misforståelse er at hinduismen har én hellig bok, slik kristendommen har Bibelen og islam har Koranen. I virkeligheten består hinduismens hellige litteratur av et stort antall tekster skrevet over rundt tre tusen år, med ulik alder, innhold og autoritet. Felles for alle hinduer er at Vedaene utgjør trosgrunnlaget – men i praksis er det ofte de yngre tekstene som Bhagavad Gita og puranaene som brukes mest.

Hva er forskjellen på shruti og smriti?

Hinduismens hellige skrifter deles tradisjonelt inn i to klasser. Shruti betyr «det som er hørt» og omfatter tekster som anses som direkte åpenbart – først og fremst Vedaene. Smriti betyr «det som huskes» og omfatter menneskeskapte tekster som eposene og puranaene.

Inndelingen er ikke helt entydig. Noen hinduer regner Mahabharata som en åpenbart tekst, og enkelte hinduretninger regner også puranaer som Bhagavata-Purana som shruti. Bhagavad Gita har en særlig ambivalent plassering: Etter kategorien er den smriti, siden den er en del av Mahabharata, men mange hinduer behandler den med samme autoritet som de åpenbarte tekstene.

Hva er Vedaene, og hva inneholder de?

Vedaene er hinduismens eldste og mest autoritative tekster og består av fire store samlinger: Rigveda (hymner), Yajurveda (offerformler), Samaveda (sangtekster til ritualer) og Atharvaveda (formularer og besvergelser).

Rigveda er den eldste. De eldste delene kan være fra ca. 1500 f.Kr., og verket fikk trolig sin nåværende form omkring 1000 f.Kr. I hymnene skildres dyrkelsen av guder som Agni, Indra og Varuna gjennom ritualer der ilden og offeret står sentralt. Flere av disse gudene er fortsatt kjente i dag – se oversikten over hinduismens guder.

Hver av de fire vedaskriftene har seinere kommentarlag som deles inn i tre klasser: brahmanaer (ritualforklaringer), aranyakaer (tekster for asketer i skogen) og upanishader (filosofiske tekster). Vedaskriftene deles dermed i en handlingsdel (karmakanda) og en erkjennelsesdel (jnanakanda), der upanishadene hører til sistnevnte.

Hva er upanishadene, og hva handler de om?

Upanishadene er den siste, filosofiske delen av Vedaene og regnes dermed som shruti. De eldste – blant annet Brihadaranyaka, Chandogya, Aitareya, Kaushitaki og Taittiriya – stammer trolig fra 600-tallet f.Kr. og de påfølgende århundrene. Det finnes over 200 upanishader, og nye er blitt til helt opp til vår tid. De som filosofen Shankara skrev kommentarer til, regnes som de klassiske.

For mange hinduer er det viktigste budskapet i upanishadene forholdet mellom atman (selvet, den indre evige kjernen i mennesket) og brahman (universets ytterste værensgrunn). I advaita vedanta tolkes setningen «tat tvam asi» («dette er du») fra Chandogya Upanishad som at atman og brahman er identiske. Disse ideene henger tett sammen med læren om karma, samsara og moksha.

Mahabharata og Ramayana – de store eposene

Mahabharata er et epos på ca. 100 000 dobbeltvers og er et av verdens lengste diktverk. Det ble samlet og redigert under det mytiske forfatternavnet Vyasa, og fikk trolig sin nåværende form i siste halvdel av siste årtusen før vår tidsregning. Kjernen er striden mellom de fem Pandu-sønnene og deres hundre fettere, som kulminerer i slaget på Kurukshetra. Et kjent vendepunkt er terningspillet der den eldste Pandu-sønnen, Yudhishthira, spiller bort kongeriket, brødrene og seg selv. Hinduer kaller verket gjerne «den femte Veda».

Ramayana er et epos om guden Ramas liv, med Valmiki som tradisjonell forfatter. Det fikk sin form i de siste århundrene før vår tidsregning. Fortellingene om Rama og Krishna fra eposene og puranaene er sentrale i mange av hinduismens høytider.

Bhagavad Gita – hinduismens mest kjente tekst

Bhagavad Gita er ikke en selvstendig bok, men et religiøst læredikt som finnes i Mahabharatas sjette bok. Den regnes likevel som hinduismens mest kjente hellige tekst, og for mange hinduer står den nær Vedaene i autoritet.

Handlingen er rammefortellingen fra slaget på Kurukshetra: Krigeren Arjuna nøler med å kjempe mot sine egne slektninger, og guden Krishna – som er hans vognfører – svarer med en lære om blant annet dharma (plikt og rett livsførsel), handling uten å knytte seg til frukten av handlingen, og hengivenhet (bhakti) til Gud. Gita er blant annet derfor vanskelig å plassere entydig i shruti/smriti-inndelingen.

Hva er puranaene?

Ordet purana betyr bokstavelig «fornsagn». Puranaene er en gruppe religiøse tekster med mytologiske fortellinger og religiøse doktriner. Det meste av puranatekstene er skrevet mellom år 400 og 1000, men en god del er yngre. De fleste puranaer er hinduiske, men slike tekster finnes også i buddhismen og jainismen.

Tradisjonelt skal det ha vært 18 sentrale mahapuranaer, men det er ingen enighet om hvilke tekster som utgjør disse – en opptelling konkluderer med at det trolig finnes tjue. Den mest populære er Bhagavata-Purana, som opphøyer Krishna som universets høyeste Herre og fremmer bhakti (hengivenhet) som ypperste frelsesvei. Den består av ca. 18 000 vers fordelt på tolv bøker.

Hvordan brukes tekstene i Norge?

I norsk skole er hinduismens skrifter en del av læreplanen i KRLE, og skillet mellom shruti og smriti undervises også på universitetsnivå, blant annet i emner ved Universitetet i Oslo. Norske hinduer bruker i praksis ofte Bhagavad Gita, puranafortellinger og salmer mer enn de vediske hymnene. Du kan lese mer om dette i oversikten over hinduisme i Norge.