Religionsfrihet i Norge – hva den omfatter, og hvor grensene går

Religionsfrihet – ofte kalt tros- og livssynsfrihet – er retten til å ha en religion, skifte religion eller stå utenfor alle trossamfunn. I Norge er retten fastslått i Grunnloven § 16 og i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 9, som gjelder som norsk lov gjennom menneskerettsloven av 1999. Retten gjelder alle religiøse retninger og livssyn, også ateisme og humanisme.

Hva står det i Grunnloven § 16?

Grunnloven § 16 slår fast at alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Samtidig fastslår paragrafen at Den norske kirke forblir Norges folkekirke, understøttet av staten, mens alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje. Bestemmelsen ble vedtatt 21. mai 2012, da de gamle statskirkebestemmelsene ble opphevet.

Folkekirkens særstilling side om side med prinsippet om lik understøttelse er politisk og juridisk omstridt. Kritikere mener særstillingen står i spenning med likebehandlingen av andre trossamfunn. Du kan lese mer om denne utviklingen i artikkelen om statskirken og skillet i 2012 og 2017.

Hva sier EMK artikkel 9?

EMK artikkel 9 gir enhver rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, inkludert friheten til å skifte religion og til å utøve troen alene eller sammen med andre, offentlig eller privat, gjennom tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.

Bestemmelsen skiller mellom to sider ved friheten. Den indre overbevisningen – hva du tror og tenker – kan aldri begrenses. Den ytre utøvelsen – for eksempel bønn, høytidsfeiring, klesdrakt og undervisning – kan derimot begrenses etter artikkel 9 nr. 2, men bare hvis inngrepet er foreskrevet ved lov og nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til offentlig trygghet, orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. Begrensningen må også være forholdsmessig i forhold til formålet.

Fra jødeparagraf til religionsfrihet: historikken

Norge har ikke hatt religionsfrihet siden 1814. Grunnloven av 1814 videreførte statskirkemonopolet og ekskluderte blant annet jøder og katolske munkeordener. Utviklingen mot dagens rett gikk trinn for trinn:

Jødeparagrafen er en mørk del av denne historien – du kan lese mer om den i artikkelen om jødene i Norge. Dissenterloven av 1845 var likevel et vendepunkt: For første gang ble det lovlig å stå utenfor statskirken, og mange av de frie kirkesamfunnene som finnes i dag, som pinsebevegelsen, bygger på denne åpningen.

Hvem bestemmer over barnas religion?

Foreldrene bestemmer over barnets religiøse tilhørighet til barnet er 15 år. Fra 15-årsalderen kan unge selv bestemme sin religion eller sitt livssyn, og selv be om fritak fra skolens religiøse aktiviteter med skriftlig melding – uten å begrunne hvorfor. Denne myndighetsalderen har vært uforandret siden revisjonen av dissenterloven i 1891.

Elever kan uansett fritas fra skoleaktiviteter som utgjør utøvelse av en annen religion eller et annet livssyn, for eksempel skolegudstjeneste, jf. opplæringslova § 14-6. Yngre elever må foreldrene be om fritaket. Elever i grunnskolen som tilhører et annet trossamfunn enn Den norske kirke, har dessuten rett til permisjon de dagene trossamfunnet har helgedag, jf. opplæringslova § 2-2, forutsatt at foreldrene sørger for nødvendig opplæring. Se også artikkelen om KRLE-faget.

Religion i arbeidslivet: hva kan arbeidsgiver kreve?

Arbeidsgiver kan som hovedregel ikke kreve at ansatte skjuler sin religion. Diskriminering på grunn av religion eller livssyn er forbudt i norsk arbeidsliv, blant annet etter arbeidsmiljøloven og diskrimineringsloven, og Likestillings- og diskrimineringsombudet behandler klager på forskjellsbehandling.

Samtidig kan arbeidsgiver sette rimelige krav til klesdrakt og atferd når de har saklig grunn, for eksempel av hensyn til sikkerhet eller hygiene. Hvor langt den enkelte arbeidsgiver kan begrense religiøse symboler og praksis, er ikke entydig avklart, men beror på en konkret avveining mellom arbeidsgiverens behov og den ansattes rett til å utøve sin tro. Vi går grundigere gjennom dette i artikkelen om religion på arbeidsplassen.

Det finnes ikke noe generelt forbud mot religiøse hodeplagg som hijab, turban og kippa i Norge, men spørsmålet om religiøse symboler i arbeidslivet beror på en konkret avveining i hvert enkelt tilfelle. Du kan lese mer om tildekking i artikkelen om hijab og reglene i Norge.

Kan man kreve fri på religiøse høytider?

Arbeidstakere har ikke en ubetinget rett til fri på alle egne religiøse høytider, men etter trossamfunnsloven § 18 har personer som har andre religiøse høytidsdager enn de offentlige helligdagene, rett til fri fra arbeid, skolegang, tjenesteplikt og lignende i opptil to selvvalgte dager hvert år i forbindelse med høytider etter sin religion. Retten gjelder ikke bare medlemmer av trossamfunn. Utover dette legger mange arbeidsplasser til rette gjennom fleksible ordninger, avtaler om vaktbytte eller ferie. Vi har en egen oversikt over fri på religiøse høytider i skole og arbeidsliv.

Hvor går grensene for religionsfriheten?

Religionsfriheten beskytter ikke all religiøst motivert atferd. Noen klare grenser:

• Straffbare handlinger som vold, rasisme eller økonomisk utbytting ligger utenfor religionsfriheten, selv om de begrunnes religiøst.
• Begrensninger av religiøs utøvelse må være foreskrevet ved lov, nødvendige i et demokratisk samfunn og forholdsmessige.
• Den indre tanken og troen kan aldri begrenses – bare den ytre utøvelsen.

Et praktisk eksempel på grensedragning er trossamfunnsloven av 2021: Offentlige tilskudd kan nektes trossamfunn som mottar økonomisk støtte fra stater som ikke respekterer tros- og livssynsfrihet. Vurderingen gjøres av statsforvalteren. Slik ordning og tilskuddsreglene ellers er forklart i artikkelen om tros- og livssynssamfunn.

Hvorfor har ikke kongen religionsfrihet?

Ifølge Grunnloven må kongen alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion. Kongen er dermed den eneste personen i Norge uten full religionsfrihet – en rest fra tiden da kirken og staten var ett.

Religionsfrihet i praksis: Norge i dag

Religionsfriheten merkes i hverdagen gjennom at mange ulike tradisjoner lever side om side. Rundt om i landet finnes tros- og livssynssamfunn av mange slag – fra islamske og katolske trossamfunn til Human-Etisk Forbund – side om side med Den norske kirke. Den samlede oversikten finner du i artikkelen om religion i Norge i tall.

Internasjonalt er religionsfriheten nedfelt i FNs verdenserklæring artikkel 18, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 18, EMK artikkel 9 og EUs charter om grunnleggende rettigheter artikkel 10. Norge har tros- og livssynsfrihet som satsingsområde i det internasjonale menneskerettighetsarbeidet.