Statskirken – fra 1537 til skillet i 2012 og 2017

Statskirke betyr at en kirke er administrert av statsorganer og finansiert av staten, og at ordningen er forankret i landets lovverk. I Norge varte denne ordningen fra reformasjonen i 1537 til grunnlovsendringen 21. mai 2012 – i 475 år. Selv etter at kirken ble eget rettssubjekt 1. januar 2017, finnes det fortsatt bånd mellom stat og kirke.

Hvordan ble Norge en statskirke i 1537?

Da reformasjonen nådde Danmark-Norge, overtok kong Christian III ledelsen av kirken i 1537. Katolske biskoper ble avsatt, kirkens eiendommer falt til kronen, og kirken ble en del av statsapparatet. Bakgrunnen var reformasjonen i Tyskland, der Martin Luther kritiserte Den katolske kirke fra 1517 – tjue år før.

Innføringen av eneveldet i 1660 fullførte overføringen av kirkelig autoritet til staten. Kongen bestemte over kirken på samme måte som over andre deler av riket, og prester ble embetsmenn utnevnt av kongen.

Hva sto det i grunnloven av 1814?

Grunnloven av 1814 festet statskirkeordningen i flere paragrafer. § 2 fastslo at den evangelisk-lutherske religion var Kongerikets offentlige religion. § 4 krevde at kongen bekjente seg til denne religionen, og § 12 krevde at statsrådene bekjente seg til denne religionen – i dag kreves det at mer enn halvparten av regjeringens medlemmer gjør det. Kongens kirkestyre var regulert i §§ 16, 21 og 22, § 27 ordnet med kirkelig statsråd, og § 106 sikret det beneficerte kirkegodset – som i dag finnes som Opplysningsvesenets fond.

I praksis betydde dette at kongen i statsråd utnevnte biskoper og proster, mens Stortinget ga kirkelige lover. Biskoper, proster og prester var embetsmenn. Fram til 2012 var Norges konge den øverste lederen av Den norske kirke.

Kronologi: fra 1537 til 2017

Hva skjedde i 2012?

Kirkeforliket av 10. april 2008 var en tverrpolitisk avtale på Stortinget om å endre statskirkeordningen. Forliket la opp til at retten til å utnevne biskoper og proster skulle overføres til kirkelige organer, forutsatt at kirken gjennomførte demokratireformer i perioden 2009–2011.

21. mai 2012 vedtok Stortinget grunnlovsendringer som avskaffet statskirkeordningen. Etter dette har staten ikke lenger noen offentlig religion. Endringene innebar:

• Retten til å utnevne biskoper og proster ble overført til henholdsvis Kirkerådet og bispedømmerådene
• Ordningen med kirkelig statsråd – der kun kirkemedlemmer av regjeringen behandlet kirkesaker – ble avviklet
• Kongen var ikke lenger kirkens øverste leder

Hvorfor ble kirken eget rettssubjekt først i 2017?

Skillet mellom stat og kirke skjedde i to trinn. Grunnlovsendringen i 2012 avskaffet statskirkeordningen, men kirken var fortsatt en del av statsadministrasjonen. Våren 2016 vedtok Stortinget endringer i kirkeloven som gjorde det mulig å etablere et nasjonalt rettssubjekt i kirken.

Fra 1. januar 2017 er Den norske kirke et eget rettssubjekt – en selvstendig juridisk enhet som kan eie, ansette og inngå avtaler. Prester, biskoper og ansatte ved bispedømmeråd og nasjonalkirkelige råd ble overført fra staten til kirken gjennom en virksomhetsoverdragelse. Kirkemøtet, kirkens øverste representative organ, overtok myndigheten og vedtok samme år prinsipper for fordeling av midler, ny ordning for internrevisjon og eget kontrollutvalg.

Før 2012 og etter 2017: hva har endret seg?

Hva er fortsatt felles mellom stat og kirke?

Skillet i 2017 fjernet ikke alle bånd. Grunnlovens § 16 slår fast at Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes av staten. Kongen er fortsatt pålagt å tilhøre kirken, selv om kongen ikke lenger er kirkens formelle leder.

Statens finansiering opprettholdes som et samlet rammetilskudd som Kirkemøtet selv disponerer og fordeler mellom prestetjeneste, Kirkerådet, bispedømmerådene og trosopplæring. Forholdet til kommunene er uendret: Kirken finansieres fortsatt av både stat og kommune. Kulturdepartementet la fram forslag til ny lov om tros- og livssynssamfunn, som også omfatter Den norske kirke med et eget kapittel.

Forskjellen på statskirke og folkekirke er nettopp dette: En statskirke forvaltes av staten, mens en folkekirke er en kirke staten forplikter seg til å understøtte – uten å styre den. Les mer om hvordan kirken organiseres i dag på siden om Den norske kirke.

Er Norge egentlig ferdig med statskirken?

Om Norge fortsatt har en «statskirke-liknende» ordning, er omstridt. Kirken selv og regjeringen framstiller ordningen som et fullverdig skille. Human-Etisk Forbund hevder derimot at Den norske kirke fortsatt har privilegier og står i særstilling sammenlignet med andre trossamfunn, siden den i praksis er fullfinansiert over offentlige budsjetter og nevnes særskilt i grunnloven.

Størrelsen gjør også at kirken fortsatt preger norsk religion. Den norske kirke er landets klart største trossamfunn. Aktiviteten i form av dåp, konfirmasjon, vigsel og kirkelige gravferder er synkende over tid. Se utviklingen i detalj på siden om religion i Norge.

Andre trossamfunn får offentlig tilskudd etter egne regler, som beskrevet på siden om tros- og livssynssamfunn. Grunnlaget for at alle kan velge livssyn fritt, er religionsfriheten i Norge. Den lange historien fram til reformasjonen dekkes på siden om kristningen av Norge, og bakgrunnen for bruddet i 1537 på siden om reformasjonen.