Retninger i buddhismen – theravada, mahayana og vajrayana

Buddhismen er ikke én religion med én tolkning, men en familie av tradisjoner med ulike tekster, praksiser og idealer. De fleste retningene regner seg som arving til Buddha og bygger på kjernen i læren – de fire edle sannheter og den åttedelte veien. Felles for alle retningene er også de tre tilfluktene (Buddha, dharma og sangha) og de fem etiske levereglene.

De tre hovedretningene skiller seg likevel markant på tre punkter: hvor de er geografisk utbredt, hvilket frelsesideal de har, og hvilke tekster de bygger på.

Hva er forskjellen på de tre retningene?

Hva kjennetegner theravada-buddhismen?

Theravada betyr «de eldstes lære» og ble utskilt som egen retning på 200-tallet fvt. i India, samtidig som den etablerte seg på Sri Lanka. Theravada er den eneste gjenlevende av de eldste buddhistiske skolene og regnes som den mest konservative retningen. Theravada-buddhister mener selv at retningen viderefører Buddhas opprinnelige lære, og de anser Pali-skriftene (Tipitaka) som den mest autentiske kilden til den.

Theravada er i dag dominerende i Myanmar, Thailand, Laos, Kambodsja og Sri Lanka, og finnes også blant minoritetsfolk i Bangladesh, Vietnam og Yunnan-provinsen i Kina. I Thailand, Myanmar, Sri Lanka og Kambodsja er theravada nedfelt i grunnlovene på ulikt vis og fungerer som statsreligion.

I theravada er det munkesamfunnet (sangha) som bærer tradisjonen videre, organisert i klostre. Retningen vektlegger at bare de som dedikerer seg fullt til etisk trening, meditasjon og klosterliv kan nå nirvana – noe som regnes som ekstremt vanskelig, selv for munker og nonner. De fleste theravada-buddhister sikter derfor i praksis heller på gunstig gjenfødsel enn på nirvana i dette livet. På 1900-tallet ble meditasjon utbredt også blant legfolket, ikke bare munkene.

Arahant eller bodhisattva – hva er forskjellen på idealene?

Det viktigste skillet mellom theravada og mahayana ligger i frelsesidealet. I theravada er idealet arahanten – «den ærverdige» – et menneske som gjennom meditasjon og innsikt har oppnådd full oppvåkning, og som ved sin død trer inn i nirvana og forlater gjenfødslens krets for godt.

Mahayanas ideal er bodhisattvaen: et menneske som har oppnådd oppvåkning, men som utsetter det endelige nirvana for å hjelpe alle levende vesener til frigjøring først. Mahayana-følgerne har kritisiert arahant-idealet som egoistisk – men det er mahayanas egen karakteristikk, ikke en nøytral vurdering. Theravada-buddhister selv ser arahanten som det naturlige målet for den som følger Buddhas vei.

Hva er mahayana-buddhismen?

Mahayana («den store vognen») oppsto trolig rundt det første århundre fvt. – nøyaktig tidspunkt er usikkert i kildene. Det sentrale nye var at alle, ikke bare munker, kan nå nirvana. Ordet betyr «den store vognen»; en utbredt tolkning blant mahayana-følgerne er at vognen har plass til alle.

Mahayana bygger på mahayana-sutraene, som tilskrives Buddha selv og gir Buddha guddommelige, kosmiske dimensjoner. I mahayana finnes det mange buddhaer samtidig i universet, og alle vesener tenkes å ha Buddha-natur – et anlegg for oppvåkning som allerede finnes i dem.

Mahayana kalles «østlig buddhisme» og er dominerende i Kina, Japan, Sør-Korea og Vietnam. Retningen omfatter mange ulike skoler, deriblant zen, det rene land, huayan og tiantai.

Zen – meditasjonsskolen med øyeblikkelig oppvåkning

Zen (kinesisk ch’an) er en meditasjonsskole innen mahayana. Der eldre buddhisme la vekt på gradvis overvinnelse av «tørst» og uvitenhet, erstattet zen dette med idealet om «øyeblikkelig oppvåkning» – en plutselig, direkte innsikt som ikke kan formidles med ord. Zen praktiseres i dag særlig i Japan, Kina, Korea og Vietnam, og japansk zenbuddhisme er også populær i Norge.

Det rene land – tro, bønn og mantraer

Det rene lands buddhisme er knyttet til Buddha Amitabha og vektlegger tro, bønn og resitasjon av mantraer. Ideen er at hengivne tilhengere kan gjenfødes i Amitabhas «rene land», et slags paradis der veien til endelig oppvåkning er enklere. Retningen er stor i Japan og Kina, og det rene lands buddhisme er også en tradisjon med tilhengere i Norge.

Hva er vajrayana og tibetansk buddhisme?

Vajrayana («diamantvognen») kalles også «nordlig» eller tibetansk buddhisme og er knyttet til Tibet, Nepal, Bhutan, Mongolia, Nord-Kina og Sibir. Retningen bygger videre på mahayanas bodhisattva-vei, men supplerer den med esoteriske metoder, såkalte tantraer.

Særtrekkene er mantra- og mandala-meditasjon og et sterkt krav om en kvalifisert læremester – en lama – som leder eleven gjennom de tantriske praksisene. Vajrayana fremstilles ofte som en «snarvei» til nirvana for innviede. Den mest kjente skikkelsen i tibetansk buddhisme er Dalai Lama.

Hvilke buddhistiske grupper finnes i Norge?

I Norge finnes grupper fra flere av retningene. Mahayana er representert med blant andre Rinzai Zen Senter (japansk zen), Hridaya-gruppen (kinesisk zen/chan), Dharmagruppa (vietnamesisk zen), Det vietnamesiske buddhistsamfunn og Dharma Sah (koreansk). Fra tibetansk buddhisme finnes Karma Tashi Ling (Karma Kagyu) og Nordisk Kadampa meditasjonssenter (Kadampa/Gelug).

Theravada er i Norge først og fremst representert gjennom grupper knyttet til innvandrere fra theravada-land. Du kan lese mer om dette i oversikten over buddhisme i Norge.

Felles for alle retningene

På tross av forskjellene peker alle retningene mot det samme målet: frigjøring fra gjenfødselens krets gjennom innsikt i virkelighetens natur. Fellesnevneren er de tre tilflukter og de fem levereglene, og alle bygger på arven etter Buddha. Buddhismens kontinuitet gjennom århundrene ligger særlig i munkesamfunnet sangha, organisert i klostre – fra de store klosteruniversitetene i oldtidens India og Tibet til små landsbyklostre i Sørøst-Asia i dag.