The Zone of Interest: Guide til Holocaust-filmen og lyddesign

Det finnes filmer som forteller historier med bilder, og så finnes det filmer hvor lyden gjør det meste av jobben. The Zone of Interest er en av de sistnevnte – Jonathan Glazers prisbelønte Holocaust-drama viser aldri direkte vold, men lydsporet formidler redslene fra Auschwitz på en måte som har fått kritikere til å kalle det «et mesterverk av lyddesign».

Utgivelsesår: 2023 ·
Regissør: Jonathan Glazer ·
Spilletid: 105 minutter ·
Rangering (Rotten Tomatoes): 92 % ·
Hovedroller: Sandra Hüller, Christian Friedel

Her er en rask oversikt over sentrale fakta om filmen.

Hva gjorde jenta om natten i The Zone of Interest?

En av de mest omtalte scenene i filmen er nattescenen med Höss’ datter. Jenta, som er en av Rudolf Höss’ døtre, går ut i hagen om natten og får øye på noe – uten at kameraet viser hva. Scenen har skapt stor debatt blant publikum og kritikere.

Hvem er jenta?

Ifølge historiske kilder hadde Rudolf og Hedwig Höss fem barn, blant dem datteren Ingebrigitt. I filmen er jenta en sammensatt figur, men hun representerer den yngste datteren i familien. Glazer har bekreftet at karakteren er inspirert av virkelige personer (The Atlantic – amerikansk magasin).

Hva er scenens betydning?

Scenen understreker kontrasten mellom barns uskyld og den systematiske ondskapen som pågår rett på den andre siden av muren. Jenta ser noe – kanskje røyken fra krematoriene, kanskje en skygge – og publikum blir sittende igjen med en ubehagelig følelse av at selv de minste øyeblikkene er infisert av Holocaust.

Mønsteret er tydelig: Glazer bruker barnets blikk for å vise at ingenting i dette huset er normalt, selv om familien forsøker å leve som om alt er i orden.

Implikasjonen: Filmen tvinger betrakteren til å se ondskapens banalitet gjennom barnets øyne.

Er The Zone of Interest vanskelig å se?

Mange seere beskriver filmen som en av de mest ubehagelige opplevelsene de har hatt på kino – og det uten å vise en eneste eksplisitt voldsscene. Hemmeligheten ligger i lyddesignet.

Hvorfor beskrives filmen som ubehagelig?

Jonathan Glazer har kalt filmen «to filmer: én du ser og én du hører» (BBC Culture – britisk mediehus). Det visuelle er idyllisk – en hage, en plen, barn som leker – men lydsporet er fylt med fjerne skrik, hundebjeff, maskingeværild og en konstant lavfrekvent drone fra krematoriene. Lyddesigner Johnnie Burn laget et 600 sider langt dokument for å rekonstruere lydbildet fra Auschwitz (Motion Picture Association – bransjeorganisasjon).

Hvilke scener er mest forstyrrende?

Selv om filmen unngår å vise direkte vold, er flere scener urovekkende. En scene der Rudolf Höss får beskjed om å optimalisere gassingen av fanger, kombinert med lyden av skrik i bakgrunnen, trekker frem den kalde byråkratiseringen av folkemord. Hedwigs likegyldighet – hun ler og planter blomster mens skorsteinene ryker – er kanskje det mest forstyrrende trekket (The Conversation – akademisk nettsted).

Konsekvensen er at man ikke kan se bort, fordi lyden tvinger innsikten på deg.

Ble The Zone of Interest filmet i Auschwitz?

Et av de mest stilte spørsmålene er om filmingen foregikk på selve Auschwitz-området. Svaret er sammensatt.

Hvor ble filmen innspilt?

Produksjonen brukte en rekonstruert versjon av Auschwitz-bygningene, bygget i nærheten av det tidligere leirkomplekset. Teamet brukte også autentiske lokasjoner i området, inkludert Höss’ faktiske bolig som i dag står forlatt (Screen Daily – filmbransjenyheter). 10 kameraer og over 800 timers opptak ble registrert for å fange hverdagslivet med en dokumentarisk presisjon.

Hvorfor ble ikke Auschwitz brukt?

Det faktiske Auschwitz-Birkenau er i dag et museum og minnested. Å filme der ville krevd strenge begrensninger, og Glazer ønsket frihet til å kontrollere lydmiljøet uten forstyrrelser fra turister eller vær. Ved å bygge en egen versjon kunne teamet også skape det isolerte rommet som filmen trenger.

Håndteringen av autentisitet er et kunstnerisk valg: det er en iscenesatt virkelighet, men forankret i historisk materiale.

Mønsteret understreker at filmens kraft ligger i kontrollen over sansene, ikke i bokstavelig gjenskaping.

Hva er de negative scenene i The Zone of Interest?

Ordet «negative» kan forstås på to måter: scener som er moralsk forkastelige, og scener som er ubehagelige å se. Filmen har flere av begge typer.

Hvilke scener er mest kontroversielle?

En av de mest omdiskuterte scenene er når Hedwig Höss stolt viser frem hagen sin til moren, mens lyden av forbrenningsovner ulmer i bakgrunnen. En annen scene viser Rudolf Höss som går ned i kjelleren for å inspisere siklonevirkningen – igjen, lyden forteller historien, ikke bildet (BFI Sight and Sound – britisk filminstitutt).

Hvordan påvirker de publikum?

Kritikere i The Guardian har beskrevet filmen som «et mesterverk av lyddesign» (ifølge omtale i internasjonal presse). Seere rapporterer om fysisk ubehag, kvalme og en vedvarende følelse av uro lenge etter at rulleteksten har gått. Lydsporet, komponert av Mica Levi, brukes sparsomt – men når det kommer, forsterker det den grufulle stemningen (BBC Culture – britisk mediehus).

«Filmen er et mesterverk av lyddesign.»

– Anmeldelse i The Guardian

Innsikten: Lyden blir et etisk speil som tvinger frem medansvar hos tilskueren.

Hva er den mest nøyaktige Holocaust-filmen?

Historisk nøyaktighet er et vanskelig begrep i filmkunst. The Zone of Interest hevder ikke å være en dokumentar, men den baserer seg grundig på faktiske hendelser.

Hvordan måles nøyaktighet?

Forskere og historikere vurderer filmer ut fra kildegrunnlag, representasjon av tidsepoken, og i hvilken grad de forenkler eller forvrenger historien. Shoah fra 1985 regnes ofte som den mest nøyaktige, fordi den utelukkende består av vitneintervjuer og arkivmateriale (The Atlantic – amerikansk magasin).

Hvor rangerer The Zone of Interest?

Glazers film har fått ros for sin historiske autentisitet når det gjelder gjengivelsen av Höss’ hjem og hverdagsliv. Den fokuserer på gjerningsmennene, i motsetning til de fleste Holocaust-filmer som følger ofrene. Ifølge historikere som har uttalt seg i The Conversation, er filmens styrke at den viser hvordan vanlige mennesker kunne leve komfortabelt ved siden av et industrielt folkemord uten å konfrontere det (The Conversation – akademisk nettsted).

Implikasjonen er klar: nøyaktighet handler ikke bare om å ha rett data, men om å formidle en sannhet som provoserer og utfordrer.

Valget av perspektiv er avgjørende: The Zone of Interest utfordrer på en måte som få andre Holocaust-filmer gjør.

«Filmen er to filmer: én du ser og én du hører.»

– Jonathan Glazer, regissør (BBC Culture – britisk mediehus)

For norske filmelskere som ønsker å forstå hvordan The Zone of Interest skiller seg fra tidligere Holocaust-filmer, er valget enkelt: filmen tvinger deg til å høre det du ikke vil se. Og det er nettopp derfor den blir sittende i deg lenge etter at lyset går opp.

For en grundigere analyse av filmens tematikk og lyddesign, kan du lese den svenske recensionen av filmen.

Ofte stilte spørsmål